Kilder og Litteratur

Slålistakken

I 2022 fikk jeg et spennende oppdrag med å rekonstruerer et stakkestoff i en gammel livkjole. Oppdragsgiver ville ha stoff til stakk i en bunad og en mannsvest.

Stakken er sydd til et trykkty-liv og snittet er delvis tradisjonelt som livkjolene fra Gudbrandsdalen. Det er et verkenstoff med bomull i renningen og ull i innslag. Kanskje kan dette stoffet ha vært vevd engang i de siste tiårene av 1800-tallet. Dagens eier tror at stoffet kan være vevd av den første eieren, Brit, som ble født 1860. (Mer om henne og hennes historie kan du lese lenger nede i teksten.)

Det er brukt noen spennende farger: knallgult –nesten neongult, lilla, oransje, rødt. Og det var en kjempeutfordring å finne garn i egnete farger innenfor garnleverandørenes standardsortiment. Kunden skulle ikke ha mere stoff enn til en stakk og en vest og det ville derfor bli urimelig kostbart å få fargene analysert og spesialfarget fra garnleverandøren. Derfor valgte jeg å farge selv og prøve på å treffe noen farger som ville være innenfor de akseptable marginer.

Om det er hjemmefarget eller ikke, er vanskelig å si sikkert. Og om garnet er kjøpt eller hjemmespunnet er heller ikke lett å fastslå. Men utifra tidepoken er bomullsgarnet sannsynligvis kjøpt. I Norge ble det etablert bomullsspinnerier i de første tiårene av 1800-tallet. Mekaniseringen av tekstiler startet i England, som også hadde lover som beskyttet tekstilindustrien. I 1843 ble ekportlovene på mekanisk utstyr opphevet og etableringen av bomullsspinnerier og -veverier i Norge økte fra 1850-tallet. Ullgarnet i stakken er mer sannsynlig hjemmespunnet. Foredling av ulla og veving av ulltekstiler ble i større grad gjort av hjemmeindustrien eller av folk sjøl på hele 1800-tallet. Hvis vi ser på de store linjene så var det i de 2 siste 10 årene av 1800-tallet hvor det skjedde virkelig etablering av ullveverier og -spinnerier i Norge.

Bomullsgarnet kan ha blitt innkjøpt som ufarget bomull og blitt farget av Brit. Syntetisk fargepulver kunne man kjøpe de fleste steder. Syntetiske farger kom på 1860-tallet og ble raskt veldig populært både i industrien, men også i hjemmene. For de fleste var det mulig å få kjøpt fargepulver til hjemmefarging og det var et populært alternativ til plantefarging. Farging av bomull og lin med naturlige fargestoff er mye mere tidkrevende prossess enn ull, så på disse materialene ble det mye mer lettvint med syntetiske farger. Men grunnen til at syntetiske farger fort ble veldig populært, var fordi de ga noen helt andre og sterkere farger enn naturlig fargemateriale.

Dagens eier fant livkjolen sammen med andre tekstiler i en kiste som sto på garden familien arvet. Ingen hadde tidligere interessert seg noe særlig for disse gamle plaggene og bunadene i kista. Andre i familien mente det ikke var noen ordentlig bunad, og noe «bestemoren hadde den med seg fra Sogn og var nok noe hun hadde funnet på selv.»

Slåli-stakken har en historie som er knyttet til tidlig fjellturisme, norske folketoner og musikktradisjoner og til nasjonalromantikken på 1800-tallet.

Livkjolen med denne rutete stakken har , som nevn før, tilhørt Brit Eriksdatter Slålien. Hun ble født i 1860 på Uppigard Slålien i Bøverdalen og i 1889 giftet hun seg med Tollef og flyttet med han til Holmestad i Luster. Hun har nok selv vevd stoffet i stakken og sydd livkjolen.

Både Uppigard Slålien og Holmestad drev setring i Jotunheimen: Slålien i Gjendebu og Holmestad på Skogadalsbøen. Brit var budeie på disse setrene og i mange år sammen med Gjendine, sin yngre søster.

Brit og Gjendines far, Erik bygde den første steinbua på Gjendebu som etterhvert ble DNT-hytte, og Gjendine Slålien ble berømt i sin samtid for sin vakre sang og som tradisjonsbærerer for norske folketoner. Disse personene har blitt en del av fortellingene om Bøverdalen, Jotunheimen, Turistforeningen og folkemusikken.

Gjendine var musikalsk, flink til å synge, særlig glad i folketoner. I de årene Edvard Grieg og vennene hans vandret i fjellet besøkte de flere ganger budeiene på Gjendebu og Skogadalsbøen og Grieg brukte hennes toner i sine verk. «Gjendines Bånlåt» skrev han ned direkte etter hennes toner.