veving

Dreiel

Dreielsveving er husflidens og folkekunstens motstykke til den kunstferdige damaskvevingen.

Dette er et forenklet utsagn og når man går dypere inn i temaet er det mye mer nyansert og variert.

I Norge – når vi ser på det store bildet og de lange linjer, har det ikke vært stor tekstilframstilling eller manufakturindustri av av vevde tekstiler, og det fantes heller ikke et laugsvesen innenfor veving slik det fantes ellers i Europa. Der ble framstillingen strengt kontrollert av lauget, ikke hvem som helst kunne veve for å selge, og det var menn som vevde.

I Norge derimot var det kvinnene som vevde og tekstiler ble vevd i hjemmene, på gårdene – av døtre, av tjenestejenter, av husmannkoner. Selvfølgelig var det også en spesialisering og det ble vevd for salg. Det var alle typer stoffer i ull og lin og etterhvert bomull. Når man ser spesielt på lintøy så ble det også vevet kunstferdige nydelig damaskduker i tynt lin rundt omring på gårdene, men det var veving som krevde spesielt utstyr og opplæring. Dreiel kunne derimot veves på en vanlig vevstol med helt ned til 6 skaft, noe de fleste vevstoler kunne romme.

Damask var ekslusivt og kostbart og dreielslintøyet var mer til hverdagsbruk for dem som var standsmessig innafor og hadde god råd. For almuen var det dreielslintøy som ble brukt. Dette kunne framstilles hjemme, og man utnyttet både de lange fine linfibrene i tynn lintråd til stasduker og det grovere korte stryet til å veve brukstekstiler.

Dreiel gir mange muligheter for intrikate mønstre og vakre uttrykk, og det finnes mange vakre og kunstferdige dreielsduker. Dreielsmønsteret er bygget opp av kvadrater og rektangler, og oppbygningen er symmetrisk fordi det må være balanse i skaftene på vevstolen. Mønsteret kommer fram ved at trådene flotterer ulikt i renning og innslag i de forskjellige feltene. Det oppstår slik et negativt og et positivt uttrykk av av den samme bindingen. I mønsteroppbygningen er man bundet til firkantene og symmetri, men det er mange muligheter for variasjon. Når veven er satt opp og tredd, er man bundet av samme mønster i bredden og låst til det mønsteret man har satt opp. Men gjennom variasjon i lengden på rutene og i fargevalg på innslaget, er det mange muligheter.

Det fantes mønsteroppskrifter og tradisjonelle navngitte mønster som var populære. F.eks skrev Hanna Winsnes en lærebok i veving og dreielsveving for enkle vevstoler (dvs. til vevstoler uten utstyr til damaskveving) som hadde plansjer med forskjellige mønstre*. Men mange vevere laget også sine egne mønstre og utfoldet sin kreativitet i dreielen, og skapte sitt eget kunstneriske uttrykk i sine vevnader.

For tiden prøver jeg å sette av tid til å fordype meg i dreiel. En av kildene er Hanna Winsnes’ vevbok. Først og fremst fordi det er en av få bøker skrevet om veving på 1800-tallet i Norge, men også fordi jeg har et personlig forhold til henne. Hun er min 3xtippoldemor i direkte eldste kvinneledd og det er mange familiehistorier og mye familieidentitet knyttet til henne.